Femte hovedtema: Globalisering og framtidsutsikter for nettbasert utdanning

Globalisering av utdanning på nettet

En analyse av internasjonal web-basert utdanning og strategiske anbefalinger til beslutningstakere

Av Morten Flate Paulsen

Denne artikkelen belyser noen sentrale poenger i forfatterens 150 siders rapport Online Education: An International Analysis of Web-based Education and Strategic Recommendations for Decision Makers (Paulsen, 2000). Artikkelen er skrevet med spesielt fokus på områder og anbefalinger som er relevante for utdanning i Norge. Rapporten er basert på litteraturstudier, katalogiserte data fra 130 institusjoner i 26 land og 72 intervjuer med nøkkelpersonell ved disse institusjonene. Dataene ble samlet inn fra mars 1998 til februar 1999, mens intervjuene ble gjennomført våren 1999.

Arbeidet med rapporten ble gjennomført i tilknytning til CISAER-prosjektet (www.nettskolen.com/cisaer), som ble støttet av EUs Leonardo-da-Vinci-program. Prosjektet hadde som mål å utarbeide en omfattende internasjonal analyse og evaluering av web-baserte kurs og gjennom dette arbeidet komme fram til strategiske anbefalinger til EU.

Globalisering

Prosjektet utarbeidet en katalog med data om 130 institusjoner fra alle kontinenter. I tillegg til fire multinasjonale institusjoner inneholdt katalogen informasjon om institusjoner i 26 land. Siden engelsk var prosjektets arbeidsspråk, er det sannsynlig at engelskspråklige land er overrepresentert i katalogen. Likevel er det lett å inkludere flere institusjoner fra Nord-Amerika, fordi prosjektet bevisst valgte å begrense antall institusjoner fra denne verdensdelen. Av de 130 registrerte institusjonene var 45,4 % fra de engelskspråklige landene USA, Storbritannia, Australia, Canada og Irland.

Det er en økning av institusjoner som tilbyr kurs til studenter i andre land over nettet, og rapporten gir mange eksempler på internasjonalisering. Men de fleste globale initiativene minner mer om eksperimenter og ambisjoner enn om prioriterte satsingsområder. Få institusjoner har identifisert internasjonal satsing som en viktig målsetting.

Norsk konkurranseevne

Undersøkelsen indikerer at det er langt flere institusjoner i Europa (60,8 %), Nord-Amerika (21,5 %) og Australia med New Zealand (7,7 %) som tilbyr nettbasert utdanning, enn det er i Sør-Amerika (3,1 %), Asia (3,1 %) og Afrika (0,8 %). Selv om prosjektdeltakerne har bedre kjennskap til Europa, Nord-Amerika og Australia enn de har til resten av verden, vitner undersøkelsen om at disse kontinentene har en sterk dominans innenfor web-basert utdanning.

Institusjoner i CISAER-undersøkelsen fordelt på verdensdeler

Nord-Amerika er ledende på nettbasert utdanning. Noen av årsakene til dominansen er den omfattende utbredelsen og bruken av Internett, den sterke økonomien til utdanningsinstitusjonene, den dominerende posisjonen til det engelske språket, det velutviklete universitetssystemet og de internasjonalt kjente og anerkjente universitetene.

Australske institusjoner hører til de største og mest avanserte institusjonene i analysen. Siden de også har engelsk som morsmål, er australske institusjoner svært konkurransedyktige i det kommende globale markedet.

Europa kan ikke regnes som ett kontinent med hensyn til konkurranseevne. Landene har ulike språk, teknologisk infrastruktur og lovgivning som resulterer i forskjellig konkurranseevne. Storbritannia og Irland har et viktig språklig fortrinn på det internasjonale markedet. Undersøkelsen viser ikke uventet at institusjoner fra Storbritannia har et mer globalt fokus enn det andre europeiske land har. På samme måte har Spania en mulighet til å nå et stort spansktalende marked. De nordiske landene har en velutviklet teknologisk infrastruktur som byr på mange muligheter.

Enkelte land, for eksempel Sverige og Tyskland, har et lovverk som hindrer institusjonene i å ta betalt for utdanning på nettet. En slik lovgivning gjør det svært vanskelig å konkurrere internasjonalt. Selv om grunnutdanningen i Norge stort sett er dekket av det offentlige, skal norske institusjoner ta seg betalt for etter- og videreutdanning.

Norge er konkurransedyktig på det internasjonale markedet fordi landet har et generelt høyt teknologisk nivå og et relativt høyt utdanningsnivå. Det viktigste er likevel at vi er kommet lenger enn de fleste innenfor nettbasert utdanning. Undersøkelsen viser at Norge har relativt mange nettstudenter og kurs på nettet. Hele 10 av 130 (7,7 %) av institusjonene i katalogen er norske. Dersom norske institusjoner skal lykkes på det globale markedet, må de innse at både spisskompetanse og billig arbeidskraft kan hentes inn hvor som helst i verden via Internett. I tillegg til å bruke engelske lærebøker kan de engasjere kursdesignere i India, lærere i USA og studiesekretærer i Irland.

Etter min oppfatning har norske institusjoner tre muligheter til å lykkes i et internasjonalt marked. For det første tilbyr norske institusjoner allerede mange studier på engelsk som relativt lett kan tilpasses undervisning på nettet. For det andre kan de utvikle nettstudier på fagområder der de har internasjonal spisskompetanse. Den tredje muligheten er å tilby tekniske og administrative systemer og tjenester til utenlandske institusjoner som ikke har den nødvendige teknologiske kompetansen.

Institusjonelle utfordringer

En analyse (Massey og Curry, 1999, ii) av kanadiske universiteters konkurranseevne på nettbasert utdanning rapporterer at de mangler en strategi for nettbasert utdanning.

Et stort antall institusjoner i CISAER-katalogen tilbyr nokså få web-kurs. Så mye som 23,1 % rapporterte at de bare hadde ett web-kurs, og 46,2 % tilbød færre enn fem kurs. Bare fire institusjoner oppgav å ha mer enn 100 nettkurs. Av dette kan vi slutte at mye av aktiviteten er eksperimentell og neppe sentral i institusjonenes satsing. Dette utsagnet støttes av at institusjonene har relativt lave studenttall. Undersøkelsen viste nemlig at 29,3 % av institusjonene rapporterte at de hadde færre enn 100 nettstudenter. Bare fire institusjoner meldte om mer enn 5000 studenter.

Nettet er dominert av kurs innenfor fagområdene informasjonsteknologi og pedagogisk informasjonsteknologi. I tillegg til disse to fagområdene finnes det nettkurs på de fleste fagområder. Men antall fag og fagområder varierer betydelig mellom institusjonene. Nesten halvparten av institusjonene tilbød nettkurs innen bare ett fagområde, mens bare fem hadde kurs innen fem eller flere fagområder.

Ingen av institusjonene i analysen tilbød så mange kurs og nettjenester at analysen kan karakterisere dem som nettverksuniversiteter. Undersøkelsen viser at 60,0 % av institusjonene tilhører universitets- og høgskolesektoren, 10,0 % var tradisjonelle åpne universiteter og fjernundervisningsinstitusjoner, mens 9,2 % ble klassifisert som bedrifter.

Administrative utfordringer

Et administrativt system for en nettskole bør være i stand til å håndtere tusenvis av studenter, hundrevis av lærere, et stort antall kurs med passordbeskyttelse av læremidler, diskusjonsfora, klasselister og studentpresentasjoner. Det bør også kunne integreres med institusjonens økonomisystem og det studieadministrative systemet. I tillegg bør det administrative systemet kunne håndtere utsending av lærebøker, innkreving av studie- og eksamensavgifter, teknisk support og avvikling av eksamener på studentenes hjemsted. Disse administrative oppgavene utgjør en formidabel utfordring for alle institusjoner som vil tilby utdanning i stor skala på nettet.

En nedslående, men viktig observasjon er at flere institusjoner ikke bruker web til administrative oppgaver. «Outsourcing» av de administrative oppgavene er heller ikke vanlig. Bare ett tilfelle av outsourcing ble identifisert i analysen. Mange av institusjonene hadde utviklet egne administrative løsninger i tilknytning til standard nettjenester. De vanligste standardsystemene var FirstClass, WebCT og Lotus Notes.

Markedsføring og økonomiske utfordringer

Intervjuene antydet at web-en var en viktig kanal for annonsering og markedsføring av kurs og studier på nettet.

Kurs- og studieavgiften varierer betydelig mellom institusjoner og kurs. Noen kurs er gratis og åpne for alle, mens andre synes å være helt eller delvis finansiert av eksterne kilder. Vi kan saktens spørre om hvor mange av disse tilbudene som blir opprettholdt når pionerånden avtar og den eksterne finansieringen tar slutt. De institusjonene som opererer med kurs- og studieavgifter, ser ut til å prise nettkurs på omtrent samme nivå som tradisjonelle kurs. Analysen fant få eksempler på institusjoner med betydelige inntekter fra nettstudentene. Dessuten ser det ut til å være få institusjoner som kan hevde at web-baserte kurs har vært en økonomisk suksess, dersom vi ser bort fra eksterne forsknings- og utviklingsmidler.

Undervisning

De som underviser på nettet, er både deltidsansatte fagfolk som er engasjert for å undervise et kurs på nettet, og heltidsansatte lærere som også underviser på nettet. Det er også interessant å observere at både eksterne eksperter og studenter kan ta del i undervisningen.

En analyse av intervjuene antyder at lærerne i hvert fall utfører følgende undervisningsoppgaver på nettet:

·         Organisatoriske oppgaver: strukturere diskusjoner, styre progresjonen, sette i gang aktiviteter

·         Sosiale oppgaver: overvåke gruppeaktiviteter

·         Faglige oppgaver: besvare spørsmål, veilede studentene

·         Evalueringsoppgaver: kommentere besvarelser og rette innsendinger

Undervisningen blir i mye større grad gjennomført av mennesker enn av datamaskiner, men noen institusjoner tar i bruk datamaskiner som et supplement til læreren. De fleste institusjonene kombinerer individuell undervisning med gruppeundervisning, men vektleggingen kan variere. Undervisningen på nettet er ofte supplert med fysiske samlinger, video- eller audiokonferanser og telefonkontakt.

Noen institusjoner har egne prosjektgrupper som utvikler nettkurs, andre overlater utvikling og gjennomføring til den enkelte lærer. Disse modellene er svært forskjellige både når det gjelder kvalitetskontroll og utviklingstid.

Akkreditering

Intervjuanalysen antyder at akkreditering av nettkurs og studier er svært lik institusjonenes tradisjonelle systemer for akkreditering. Både titler, diplomer og kursbevis er mye brukt. Akkrediteringen ser ut til å være den samme uansett om kurset eller studiet tilbys på nettet eller ikke.

Akkreditering kan være et viktig konkurransefortrinn, og flere strategier kan brukes for å oppnå den ønskelige akkrediteringen. Et samarbeid med institusjoner i andre land kan resultere i akkreditering i flere land, noe som kan oppfattes som et konkurransefortrinn.

Evaluering

Summativ evaluering av nettkurs synes å være veldig tradisjonell og er ofte basert på fysisk oppmøte. Formativ evaluering er derimot mer eksperimentell og basert på nettbruk.

De fleste institusjonene utnytter flere evalueringsformer i et kurs eller studium. Lærerevaluering er ifølge intervjuene den vanligste formen for evaluering. Intervjuene belyser også flere former for egenevaluering, men de antyder at datamaskinevaluering er relativt lite i bruk. Men det finnes flere eksempler på datamaskinbaserte flervalgsoppgaver og andre interaktive oppgaver. Intervjuene antyder videre at studentevaluering er lite brukt, og at noen kurs ikke inneholder evaluering fordi de rett og slett er beregnet på selvstudium.

Fleksibilitet

Både studiestarten og studieprogresjonen kan være mer eller mindre fleksibel. Intervjuene viste at de to dominerende modellene var individuell start og progresjon og felles start og progresjon. Disse modellene representerer to ulike strategier som krever forskjellig markedsføring, administrasjon og pedagogikk.

Intervjuene vitner om at felles start og progresjon er mye vanligere enn individuell start og progresjon. Analysen identifiserte 46 institusjoner som brukte gruppemodellen, mens 12 brukte den individuelle modellen. I tillegg var det 11 institusjoner som tilbød begge modeller.

Tilbøyeligheten til å bruke gruppemodellen kan bunne i konvensjonell tenkning som støtter opp om semestersystemet i det tradisjonelle skoleverket. En annen mulig årsak kan være at institusjonene har en veloverveid oppfatning om at gruppearbeid og sammarbeidslæring er vanskelig å oppnå etter den individuelle modellen. En kan hevde at mange studenter foretrekker individuell oppstart og progresjon, og at mange institusjoner mangler systemer, strukturer og kompetanse på individuell oppstart og progresjon. Hvis dette er riktig, kan en sette fram en hypotese om at åpne universiteter og fjernundervisningsinstitusjoner er mer tilbøyelige til å tilby individuell oppstart og progresjon enn tradisjonelle universiteter og høgskoler. Men denne analysen har ikke funnet data som kan støtte opp under hypotesen.

Framtidig utvikling

Interessen for nettbasert utdanning er stor, og den ser ut til å spre seg fort til nye fagområder og studentgrupper. En kanadisk analyse (Massey og Curry, 1999, vi) viser at de toneangivende strategiene for ekspansjon innebærer tilbud om flere kurs og nye fagområder, internasjonalisering og satsing på bedriftsmarkedet. CISAER-intervjuene forutser en framtid med flere web-kurs, ytterligere nettjenester, bedre kvalitet på kursene, økt fokus på opplæring av nettlærere, utvidet samarbeid mellom institusjoner og omfattende omorganisering i utdanningssektoren.

Barrierer

Det er mange barrierer som må overvinnes før nettbasert utdanning kan bli en suksess i stor skala. De viktigste barrierene som blir omtalt i rapporten, er økonomiske barrierer, motstand mot endringer, begrensninger på båndbredde, begrenset tilgang til nettet, utilstrekkelige søkefunksjoner, problemer med opphavsrett og barrierer mot eksaminering og karaktersetting på nettet.

De økonomiske barrierene er svært viktige. Analysen viste at noen få institusjoner hadde relativt store inntekter på nettstudentene. Men kostnadene til utvikling og drift av nettstudier kan være betydelige. Dessuten er regelverket i enkelte land til hinder for at utdanningsinstitusjoner kan ta seg betalt for nettbasert utdanning.

Intervjuene vitner om flere barrierer mot effektiv eksaminering og karaktersetting på nettet. Her kan vi nevne nasjonale og institusjonelle regelverk, en tradisjon for fysisk oppmøte til eksamen, tekniske begrensninger, muligheter for å identifisere studentene og oppdagelse av ulovlig kopiering og fusk.

Strategiske anbefalinger

Rapporten konkluderer med åtte strategiske anbefalinger til politikere, administratorer og nettlærere:

1. Støtt nasjonal og internasjonal harmonisering av grader, vitnemål, vekttall og karakterer for å lette mobiliteten for nettstudentene.
2. Motarbeid regelverk som hindrer institusjoner i å ta seg betalt for undervisning.
3. Fokuser på kostnadseffektiv utdanning på nettet.
4. Sats på utvikling av bedre administrative systemer for nettskoler.
5. Sats på kompetanseutvikling for nettlærere, administratorer og kursdesignere.
6. Motarbeid regelverk og holdninger som vanskeliggjør eksaminering og karaktersetting på nettet.
7. Støtt forskning og uttesting av nettpedagogikk og didaktikk.
8. Utarbeid og sett i verk strategier som kan redusere nettlærernes arbeidsbelastning.

Spørsmål til ettertanke

Referanser

Massey, C. and J. Curry (1999): Online Post-Secondary Education: A Competitive Analysis, TeleLearning Inc. (http://www.telelearn.ca/g_access/news/comp_analysis.pdf)

Paulsen, M.F. (2000): Online Education, An International Analysis of Web-based Education and Strategic Recommendations for Decision Makers. NKI

Spørsmål til ettertanke